standard Mr. Right Now

21 mr right now

Jeg tror ikke mennesker er satt sammen for å elske en annen person resten av livet. Vi bare velger å gjøre det, fordi samfunnet sier at det er den riktige måten å leve på. 

Tankegangen min har forandret seg helt enormt mye det siste året. Jeg har utviklet meg mer i 2015 enn jeg noensinne har gjort. Det er som om jeg har resirkulert måten jeg ser på livet. Jeg er fremdeles hun som skal finne en lagspiller som holder livet ut, men jeg tror egentlig ikke at det er så veldig sunt for oss. Det spørs selvfølgelig hvordan vi velger å påvirke hverandre. Jeg må godta meg selv, men samtidig strebe etter å bli en enda bedre lagspiller enn jeg var i går.

Realiteten er at forferdelig mange forhold ender i grus. Vi er mer opptatt av å fylle vår egen glede, enn å glede den vi er sammen med. Egoismen tar for stor plass.. Partneren blir den du kan si alt til, og derfor gjør vi det, uten filter. Det ødelegger selvfølgelig både selvbildet og forholdet, men det blir vår vane. Som å gå ut med søppelet. Men tenk på forhold som har vart i flere tiår. Det er ikke så rart at gutten som gjorde deg lykkelig da du var 18 år, ikke klarer det 20 år senere. Vi utvikler og forandrer oss. Kjærligheten kan være evigvarende og magisk, men den kan også ha en utløpsdato, og det er ingenting å skamme seg over.

Vi ser på mennesker som aldri slår seg til ro som ustabile. Skilsmisser er en skam. Hva er galt med dem? Hvorfor klarer de ikke å finne en livsledsager? Jeg forstår dem. Jeg forstår at det er vanskelig å bli lykkelig med ett eneste menneske. Du vil ha en person som fyller alle dine krav, og som må gjøre deg lykkelig til du dør. Men du har også dem som velger å være alene hele livet. Vi mennesker er like og ulike på samme tid, spesielt menn og kvinner. I et forhold har du ofte to ulike synspunkt, uten at du klarer å forstå den du er sammen med. Selvfølgelig skaper det frustrasjon! De som går fra hverandre blir sett ned på, mens de som holder sammen blir beundret. Jeg beundrer viljestyrken til langvarige forhold, men jeg beundrer også den viljestyrken som det tar å gå. Man er ikke egoistisk fordi man vil ha mest mulig ut av livet, enten det er alene eller sammen med noen.

I et forhold uten tid til refleksjon, blir det et forhold fylt med rutiner. Jeg tror vi er på jorden for å lære. Men hvordan skal vi utvikle oss uten å tenke på hvordan personen vi er sammen med oppfatter oss? Du skal ikke forandre deg for noen, men vi kan alle tilpasse oss. Gjøre en innsats, og vise at vi bryr oss. Et enkelt blikk kan gjøre det. Jeg kan godt si at jeg har selvinnsikt, men jeg vet ikke hvor dypt den selvinnsikten går. Alle har sine demoner. Det gjelder bare å bli kjent med dem, og tørre å stå for det. Da står vi sterkere i motvinden. Motgang trenger ikke å knuse oss, hvis vi klarer å bli kjent med en side som vi ikke trodde vi hadde.

Du vet når det er lettere å se på en situasjon utenfra? Når du kan se at han fyren ikke er er bra for venninnen din? Sånn er det med partneren din også, han ser deg utenfra. Selv om du ikke kjenner deg igjen, ta det til deg eller dra ut i skauen og reflekter. Er du den du vil være akkurat nå?

Xoxo

Martine