standard Jeg hater livet mitt

martine 1 hatelife tm

Mennesker overalt, denne er til dere. Den er til deg som sutrer over å være alene, men skriker like høyt når du er i et fast forhold. 

Vi er en generasjon som elsker å klage. Nå vil jeg egentlig ikke sitte her og klage over at vi klager heller, men jeg synes det er viktig at vi reflekterer over det. Meg selv inkludert. Jeg vil nemlig gjerne finne ut av hvorfor vi er så jævla misfornøyd med tilværelsen. Det er ikke bare det å klage heller, men det å være likegyldig. Ikke sette pris på her og nå. Når vi er ute og reiser, gleder vi oss til å komme hjem til den norske naturen og maten kun vi har. Når vi er hjemme vil vi bare vekk, samme hvor egentlig, men helst til varmen. Om sommeren gleder vi oss til jul, og om julen gleder vi oss til sommer. Skjønner dere hvor jeg vil? Er det mulig å gjøre noe med denne tankegangen?

Vi mennesker blir aldri fornøyd. På mandag gleder vi oss til fredag, og på fredag glemmer vi nærmest å være glad i fredagen før mandagen kommer. Hahaha. Hvor morsomt er ikke det? Vi har tilsynelatende forbaskade bra liv, men ikke bra nok til å nyte det. Ikke bra nok til å være takknemlig i øyeblikket. Vi lever hele tiden for alt som skjer i morgen. Vi må alltid ha noe å glede oss til, ikke noe å glede oss over.

Det samme med forhold. Når vi er single tagger vi venninne våre i romantiske innlegg på Facebook, og klager over fyren vi dater, som vi ikke aner hvor vi har.

«Er han egentlig keen på å gifte seg med meg og få tre små dverger? Eller vil han bare ha meg på lørdager etter nattmat?»

Å havne i et lykkelig forhold er forbeholdt de unike. De vi som single beundrer på avstand. «Jeg vil ha et forhold akkurat som deres!» Venninnen i det forholdet sitter og lurer på om hun har gjort det riktige valget. Burde hun heller være singel?

«Kan jeg egentlig stole på han? Sexen er ikke såå bra, men jeg gidder ikke å gjøre noe med det. Hvis han er misfornøyd, får heller han ta initiativ.»

Skjønner dere hva jeg mener? Vi er hele tiden et steg foran. Vi vil vite hva som skjer fremover, istedenfor å nyte der du er nå. Hvorfor synes vi det er så mye lettere å klage, enn å handle? Spørre hvis vi lurer om han er keen, date hvis vi er lei av singellivet, eller snakke med kjæresten hvis det er noe som plager oss.

Er jeg naiv som tenker sånn? Er det ikke så lett? Kan man ikke bare snakke sammen og nyte livet?

Er det en skam å være lykkelig på sofaen? Ved kjøkkenbordet? I regnet? Misforstå meg rett, jeg gleder meg også til sommeren. Men jeg gleder meg samtidig over å sitte på kafe med venninnene mine, drikke te, snakke om livet. Og å ha de samtalene jeg har med mamma og pappa hver dag. Jeg vet ikke med deg, men jeg vil ikke være den som står døden nær, og først da begynner å sette pris på sekunder, ikke sesonger. Mandag eller fredag. Samma det vel? Dag er dag.

Xoxo

Martine